En guidet tur til nevronnettverket i Frank Zappas hjerne.

Det er blitt sagt usedvanlig mye om Frank Zappa som rockerebell, samfunnskritiker, satiriker, humorist og ikke minst eksperimentell livemusiker. Men det er derimot blitt sagt altfor lite om hvordan han tenkte som komponist, hvordan han orienterte seg assosiativt og kreativt innenfor sitt eget musikalske univers.

Hvis man velger å ikke la seg rive med av alle de morsomme og satiriske tekstene et øyeblikk og isteden hører inngående og vitebegjærlig på Frank Zappas instrumentalitet, kan man oppdage at elementer og fragmenter av de utallige komposisjonene hans forholder seg til hverandre som bindepunkter i et komplekst nettverk. Det ene verket refererer til det andre, det neste til et annet, et tredje til det første, et fjerde presenterer tematikk som vil dukke opp på et album utgitt fem år senere. Og så videre. Selv mente Zappa at alt han skrev var én stor komposisjon.

En av Frank Zappas måter å jobbe kreativt på var det at han gjorde opptak av svært mye av det han fremførte, som han igjen klippet og limet med iherdig iver. Samtidig frontet han titt og ofte et konsept han kalte "conceptual continuity” – eller konseptuell kontinuitet – noe han i hovedsak mente som en videreføring av tekstlig tematikk fra én komposisjon til en annen, fra plate til plate. Men dette gjaldt ikke bare tekstlig. Den konseptuelle kontinuiteten forekom også i høy grad i selve de musikalske strukturene.

Man kan si at komposisjonene hans bærer preg av en slags gjenbruk av temaer og harmonier, ofte så fantasifullt tilslørt at hjernen kan la seg lure: ett verk fremført med én instrumentbesetning i et visst tempo og egen tittel kan lett oppfattes som et helt annet, unikt verk idet Zappa gir det nytt arrangement, annet tempo og nytt navn.

«Holiday In Berlin, Full Blown» og 200 Motels

Et godt utgangspunkt for å begripe noe av denne labyrintiske, konseptuelle kontinuiteten i Zappas musikk er «Holiday In Berlin, Full Blown» fra Burnt Weeny Sandwich, 1970.

«Holiday In Berlin, Full Blown» innledes av et orgelparti, hvis melodi bearbeides og følger idet kompet kommer inn. Dette foregår fram til omtrent 48 sekunder ute i komposisjonen. Hvis vi så sammenligner denne sekvensen med åpningskuttet på 200 Motels fra 1971, «Semi-Fraudulent/Direct From Hollywood Overture» fremført av The Royal Philharmonic Orchestra, vil vi ved oppmerksom lytting oppdage noe treffende: Introen på «Holiday In Berlin, Full Blown» og «Semi-Fraudulent/Direct From Hollywood Overture» er i prinsippet samme komposisjon, men fremstår med hver sin identitet idet arrangementet er komplett forandret, tempoet er senket og tittelen endret.

På et konsertopptak fra 1970 fremføres «Holiday In Berlin» med tekst, sunget av Howard Kaylan og Mark Volman. Dette er altså året etter utgivelsen Burnt Weeny Sandwich og året før 200 Motels. Opptaket er å finne på to plater, de Zappa-utgitte bootlegene Beat The Boots I: Freaks & Motherfu*#@%! og Beat The Boots II: Tengo Na Minchia Tanta. På 200 Motels finner vi i tillegg et verk som heter «Would You Like A Snack». Dette er en studioinnspilling av første del av bootleg-liveversjonen av «Holiday In Berlin».

En kortfattet, primitiv variant av den samme melodien kan dessuten høres på et opptak fra 1961, fra filmmusikken til filmen The Worlds Greatest Sinner, tilgjengelig på bootlegene Serious Music (1984) og Apocrypha – 30 Years of Frank Zappa (1994). I 1993 kom albumet Ahead Of Their Time med et konsertopptak på fra 1968, der bassist Roy Estrada hyler melodien i falsett til Ian Underwoods taffelaktige pianospill.

Og i 1983 spilles versjonen tidligere kjent som «Semi-Fraudulent/Direct From Hollywood Overture» inn på nytt, denne gangen omarrangert for fullt symfoniorkester. Denne varianten ble brukt som åpningssats på «Bogus Pomp», utgitt på London Symphony Orchestra Vol. II i 1987.

«Holiday In Berlin, Full Blown» og «Inca Roads»
La oss se litt mer på «Holiday In Berlin, Full Blown» fra Burnt Weeny Sandwich. Etter noen passasjer utover i dette verket kommer det en velkjent bestanddel i mye av Zappas musikk: gitarsolopartiet. I «Holiday In Berlin, Full Blown» har dette en spesiell historisk betydning, idet det fremkommer som selveste forløperen til en av Zappas mest kjente og kjære gitarimprovisasjoner: Soloen fra «Inca Roads» på One Size Fits All (1975). Ved første sammenligning er det kanskje fristende å avfeie denne påstanden som ren fabulering, og at likhetene er tilfeldige. Men det finnes et godt bevis for at denne påstanden er sann. På konsertversjonen av «Holiday In Berlin» fra 1970 åpner saktens solopartiet med sangsnutten vi kjenner fra utgangen av soloen fra «Inca Roads» (”La-la-la-laah-la-la-laah…”).

«Inca Roads» og Shut Up ‘N Play Yer Guitar
Det er ingen grunn til å stoppe her. Labyrinten har bare så vidt tatt form. Neste steg kan være å orientere seg fra gitarsoloen på «Inca Roads». For eksempel finnes det en forbindelse mellom «Inca Roads» og flere kutt som er å finne på trippelalbumet Shut Up ‘N Play Yer Guitar (1981). Og denne forbindelsen er temmelig enkel: De fire kuttene «Shut Up ’N Play Yer Guitar», «Shut Up ’N Play Yer Guitar Some More», «Return Of The Son Of Shut Up ’N Play Yer Guitar» og «Gee I Like Your Pants» er faktisk solopartiene fra fire «Inca Roads»-versjoner fremført på tre dager i februar 1979. Hvis dette skulle være vanskelig å høre, er det i hvert fall mulig å lese det. Soloene finnes på noter. Tidlig på åttitallet utførte den virtuose Zappamusikeren Steve Vai noen legendariske transkripsjoner av disse soloene, utgitt i noteboken The Frank Zappa Guitar Book i 1982. Og på selve «Shut Up ’N Play Yer Guitar» i denne formen har Steve Vai fått med den ovennevnte sangsnutten etter soloen fra «Inca Roads» (”La-la-la-laah-la-la-laah…”).

«Holiday In Berlin», «Easy Meat» og Abnuceals Emuukha Electric Symphony Orchestra
Nettverket av forbindelser synes uendelig, og ved å lytte på den måten jeg beskriver er man samtidig så hovmodig at man prøver å begripe noe av nevronnettverket inne i Zappas hjerne. Et stykke ute i gitarimprovisasjonene på konsertversjonen av «Holiday In Berlin» fra 1970, setter bandet inn med en primitiv instrumentalvariant av «Easy Meat». «Easy Meat» ble første gang utgitt på Tinseltown Rebellion i 1981. Versjonen fra dette albumet var basert på to ulike liveopptak fra 1980, men mellom versene og solopartiet kan man høre et pålegg fra en orkesterimprovisasjon. Dette er hentet fra et verk som ble kalt «Sink Trap», fremført og spilt inn i 1975 av Abnuceals Emuukha Electric Symphony Orchestra, først utgitt på DVD Audioen QuAUDIOPHILIAc i 2004 under tittelen «Lumpy Gravy». En tidligere versjon av «Sink Trap» kan imidlertid høres på albumet Lumpy Gravy fra 1967, med undertittelen «Envelopes The Bath Tub».

Og hva utgangspunkt for konseptuell kontinuitet angår, snakker vi om at Lumpy Gravy på sin side forekommer som en sentralstasjon for tallrike veivalg for å lete etter mystiske avleggere i Zappas kompositoriske slektstre.

Det er bare å begynne.

Til nå er det nevnt forbindelser mellom fjorten av Zappas verker, fordelt på tretten plater. Da gjenstår det knappe 1540 spor på 86 album. Og 400 verker som ennå ikke er utgitt.

Artikkelen ble publisert i Morgenbladet 24. april 2009.